Meny

Ølets historie

Øl i Norge

Næringstilskudd og serimoniell drikk

Hvor gammel bryggekunsten er i Norge kan vi bare gjette oss frem til, men det er funnet sikre kilder som er minst 3000 år gamle. Siden ølet ble ansett som hellig fikk det en særstilling i samfunnet. Ingen avtale var gyldig eller intet giftermål godkjent før det var drukket øl som befestet avtalen. Øl var en serimoniell drikk ved fødsel (barnsøl, hvorav ordet barsel), dåp, forlovelse (festarøl), giftermål (brureøl) og gravferder (gravøl). Dessuten skulle det 4 ganger i året drikkes til ære for gudene; ved vintersolverv, sommersolverv, høstjevndøgn og vårjevndøgn. I eldgamle lovsamlinger finner vi lovparagrafer om ølet.

I middelalderen regnet man med at en mann var falt for aldersgrensen når han ikke lenger kunne følge drikkeskikkene. Ingen skal skifte arv etter en mann så lenge han har sitt vett og er hestefør og ølfør, heter det i Gulatingsloven.

Ølet som ble drukket til seremonier og drikkegilder skulle være sterkt og brygget på det beste malt. Til daglig drakk både voksen og barn et svakere øl. Helt opp til det 19. århundre var det svake ølet en viktig del av den daglige kosten og næringstilskuddet. Spesielt viktig ble ølet der man ikke hadde tilgang på rent vann, siden sykdomsfremkallende bakterier ikke kan overleve i øl.

Gulatingsloven

Bonden mistet alt han eide, halvparten til biskopen og halvparten til kongen, hvis han ikke hadde brygget øl på tre år.

Gulatingsloven eksisterte allerede før år 1000 og en av lovene beskrev påbudet om å brygge øl til gudene ved vinter- og sommersolverv og vår- og høstjevndøgn. Man var pålagt å komme til drikkelag for å hedre gudene, og kunne bli bøtelagt dersom man ikke møtte for å drikke til deres ære. Dette så Olav Tryggvason som et glimrende middel i arbeidet med å innføre kristendommen i Norge. Olav Tryggvason fortalte at han hadde hatt en drøm hvor helgenen for mat og drikke; St Martin av Tour, hadde kommet til ham og sagt han skulle ta disse hedenske tradisjonene og gi dem kristent innhold. I stedet for å drikke for gudene, skulle det drikkes til ære for Maria og Jesus, konge og biskop. (Man hadde ikke tatt i bruk begrepet skåling enda, men drakk "til ære for".)

Gulatingsloven satte blant annet strenge straffer for en som ikke brygget øl som påbudt. Bonden mistet alt han eide, halvparten til biskopen og halvparten til kongen, hvis han ikke hadde brygget øl på tre år. I verste fall kunne man bli landsforvist, men slapp dersom en gikk til alters og tok i mot nattverd og bekjente seg den kristne tro. Det påstås at Island ble befolket på denne måten…

Gulatingsloven:

”Enno ei ølgjerd har me lov å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signe det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um so ikkje vert gjort, skal det bøtast tre merker til biskopen. Men um nokon sit soleis tre vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår, og han vert sannskyldig i det, då har han forbrote kvar penning av godset sitt. Det eig kongen vår halvt, men halvt biskopen. Um han ikkje vil det skal han fara ut or riket åt kongen vår”

Skålingens betydning

Man brygget øl til alle store begivenheter i livet. Ordet barsel kommer fra barnsøl.

Øl har opp gjennom historien hatt både en kulturell og en sosial funksjon. Skikken med at vi klinker glassene våre mot hverandre når vi skåler, sies å stamme fra vikingene. Ølhornene skulle klinkes så hardt mot hverandre at det skvatt over litt øl fra det ene kruset over i det andre. Dersom en mann viste deg denne tillitten, kunne du være sikker på at ølet ikke var forgiftet. Vikingene hadde mange typer øl for ulike anledninger, for eksempel drømmeøl, elskovsøl og berserkøl. Sistnevnte mistenker vi dem å ha blandet fluesopp i…

Man brygget øl til alle store begivenheter i livet. Ordet barsel kommer fra barnsøl. Festarøl til forlovelse, brudeøl og gravøl. Velfareskålen sikret den dødes videre ferd og mottagelse. Hver person tømte et einskildebeger alene og skålte med avdøde. Begeret fylte kjøgemesteren fra en stor ølbolle.

Ordet skål sies å ha sin opprinnelse fra ølbollen – eller skåla – som ble brukt frem til 16 - 1700 tallet.

Det fantes mange ulike drikkekar, fra små sølvskåler som ble brukt i de høyere samfunnsklasser, til treboller beregnet på én person, og ølhøner som lå og fløt i større kar eller boller. En morsom bolle var nopebollen – også kalt gjerrigbollen – fordi den har et hull i midten. Vi vet ikke om hullet ble laget for å spare på ølet, eller om det var for at du skulle kunne holde øye med så vel kjæresten som fiender mens du drakk.

Til fellesdrikking hadde de større boller som ble sendt rundt og det knyttet seg strenge regler til hvordan det skulle drikkes. Når ølbollen gikk rundt bordet fra mann til mann viste hver enkelt sin holdning til fellesskapet ved å ikke drikke mer enn at det ble nok til alle. En forløper til vår moderne målestrek, var at mange kar ble merket innvendig med små sølvknapper nedover i bollen, og det skulle drikkes ”én prikk”.

4-vorterol-ski CROP.jpg

Øl som næringsmiddel

Øl har vært et av våre viktigste næringsmiddel opp gjennom årtusener. De første skriftlige kilder vi har om øl er rundt 6000 år gamle og stammer fra Mesopotamia, Edens Hage, der Irak ligger i dag. Der ble ølet blant annet brukt som en kjærlighetsdrikk. I det gamle Egypt, da faraoene bygget pyramider, var bryggerne verdsatt svært høyt i rang. De ble faktisk ansett som så viktige at de fikk gå sammen med faraoene forrest i de store prosesjonene. 

Hvordan kunne det ha seg? Det skyldtes vel ikke bare at en stakkars farao var glad i øl? Nei – øl var faktisk datidens helsekost! Det har seg nemlig slik at øl er både sunt og næringsrikt. Ingen sykdomsfremkallende bakterier kan overleve i øl. Uten tilgang på rent drikkevann som vi i moderne tid er bortskjemt med, var ølet det sikreste og sunneste man kunne drikke. En ting er at man ikke ble syk.

En annen side er at øl er også blitt kalt det flytende brød. Øl er laget av naturlige ingredienser, og stivelsen i kornet omdannes til maltose som tas lett opp i blodet og gir raskt energi. Så at pyramidebyggerne i Egypt eller for den saks skyld forrige århundres murere og kroppsarbeidere drakk mye øl, er ingen ren tilfeldighet!

Øl har en positiv effekt på hjertets aktivitet og stabiliserer blodtrykket. I moderate mengder vil alkoholen redusere fett lagret i blodårene og forhindre hjerte- og karsykdommer. Bokkøl var helt frem til 1950/1960-tallet benyttet som en viktig styrkedrikk ved sykehusene i Norge. Bokkøl med rå eggeplomme ble gitt til underernærte og syke som trengte næring. Øl er rikt på vitaminer og silisium i ølet styrker benbygningen. Humlen virker godt på fordøyelsen, humøret og virker beroligende. Et gammelt kjerringråd er å legge humleblomst under hodeputen for å sove godt. Dessuten inneholder øl lite kalorier. Vanlig pils har færre kalorier enn både juice og lettmelk!

Ringnes sin første bedriftslege var også av den oppfatning at øl var sunt. Han het Dr. Jensen og er blant annet udødeliggjort gjennom Oscar Braatens mange historier. Det fortelles at en bryggeriarbeider gjentatte ganger hadde kommet til Dr. Jensen og klaget over småvondt i hode, armer og ben. Etter at doktoren nok en dag hadde hørt på mannens klager om sine småplager, skrev han taust ut en resept til ham. Bryggeriarbeideren gikk fornøyd ned på apoteket hvor prokurator så på resepten og ristet på hodet. Nei, dette kunne ikke de skaffe, han fikk gå andre steder. På resepten sto det nemlig å lese, med legens nærmest uleselige håndskrift – Sild og Øl mot Katzenjammer!

Både på sykehus og ved hoff var det nøye tilmålte rasjoner. Ved Oslo Hospital fikk pasientene en dagsrasjon på 4 liter pottøl på 1600 tallet.

Ølets sosiale funksjon

Øl inneholder konversasjonsmiddel og er dessuten vennedannende…

Symposier betyr drikkelag. Ved de gamle grekernes symposier spilte ølet og alkoholen en viktig rolle.

I 1969 fikk Norge 5-dagers arbeidsuke. Det var forløperen til at vi i dag har fredagspilsen, som vi kan si har erstattet de gamle gildene og drikkelagene. Det er faktisk forsket en del på de sosiale aspektene rundt fredagspils. Fredagspilsen regnes som en av få arenaer hvor skillene mellom sjef og underordnet er visket ut. Noen forskere går så langt som å si at det kan være sunt for karrieren å ta en tur på puben.

Forskere ved Stirling universitetet har gjennomført en studie hvor det ble påvist at avholdsfolk tjente mindre i gjennomsnitt, enn folk som drakk moderate mengder alkohol. Forskerne viste til at fellesskapet over ølseidlene fostret tillit og kameratskap, som igjen er egenskaper som på sikt fremmer karrieren.

Vi pleier å si at øl inneholder konversasjonsmiddel, det senker skuldrene etter en travel hverdag og løsner tungebåndet. Dessuten er øl vennedannende…

De store endringene tilknyttet mat og drikke startet på 1700-tallet og slo gjennom for fullt i siste halvdel av 1800-tallet. Da ble kaffen allemannseie og bruk av alkohol ble regnet som synd. Kaffen overtok som søndagsdrikk og kostbar drikk som ble servert til gjester. Prester og leger var blant de ledende embedsmenn som var drivkreftene rundt den nye folkeopplysningen.

Avholdsbevegelsen ble startet som følge av de store problemene med fyll tilknyttet brennevinsforbuket tidlig 1800, men skjøt ikke fart før etter 1850. Frem til 1920 finner man beretninger om at man i misjonsmøter skålte for Gud.

Det har skjedd svært mye siden begynnelsen av 1800-tallet, da norske myndigheter, sammen med avholdsbevegelsene applauderte den raske fremveksten av bryggerier i Norge. Nå kunne de endelig få bukt med de store alkoholproblemene som brennevinet hadde ført med seg.

Alle bryggerier i Norge ønsker å styrke normal bruk og et sunt forhold til øl. Ingen er tjent med misbruk.

Øl og gudene

Hvis gjestene ikke ble fulle var det sett på som ulykke for verten og et tegn på at det hvilte en forbannelse over ham.

Det antas at ølet er rundt 10.000 år gammelt. De første skrevne kilder er rundt 6.000 år gamle. Ølet har hatt en dominerende plass i norsk drikkekultur i rundt 3500 år.  Våre forfedre utbrakte sine skåler for guder som Frøy, Tor og Odin. Kornet ble ansett som hellig fordi det var livgivende – slik ble også ølet ansett som hellig og gudenes drikk.  Gudslånet, ble kornet kalt, og det som var tilvirket av korn hadde et element av helligdom i seg. Øldrikking er et sentralt emne i Håvamål, som var boka om ” skikk og bruk” i tidlig middelalder. Her heter det at ”når ølet går inn går vettet ut, men trøsten er at hver som drikker får sitt vett igjen”.

I boka finner vi vedtekter for høvelig drikking i forbindelse med forsamlinger og gilder.

Gjennom lov helt frem til 900-tallet skulle Odin, Tor, Frøyas (og andre guders) pris og ære drikkes ved gilder og gjestebud. Drikkelagene var basis for sosialt liv og var en forsamling av likeverdige som drakk sammen etter bestemte regler. I Norge, med sine fjorder, fjell og daler fungerte drikkelagene også som Ting, der tvistemål og problemer kunne bli løst over ølbollen som gikk rundt bordet. Den enkelte deltager brakte selv med øl til felles drikke, og vokslys.

Med de mengder øl det var påbudt å brygge og yte til fellesskapet, må vi også tro at det ikke var til å unngå at man ble beruset. Det har nok også vært meningen, beruselse var nemlig betraktet som religiøs ærefrykt! De store festene ble holdt bare fire ganger i året og i samlinger ved fødsel, bryllup, død osv. Ellers i året drakk man et svakere øl, tynnøl/pottøl, omtrent som vårt lettøl.

De gamle ”hedenske” feiringene ble etter hvert gitt kristent innhold og budskap. Vinterblot (jol) ble til jul. Vårofferet når bonden la korn og øl i åkrene ble erstattet med påske. Sommersolvervsfesten ble erstattet med St. Hans (døperen Johannes).  Med innføring av kristendommen fikk de gamle drikkegildene tilført nye mønstre, sterkt preget av den katolske kirken. Skålingen dreide seg nå om å drikke de Kristne helgeners minne. Spesielt ble det drukket til St. Olavs velferd. Deretter skålte de gjerne for Jomfru Maria, den Hellige Treenighet (Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd). Videre skålte mann for kongen og biskopens velferd.

Den felles minnedrikkingen knyttet deltagerne nært til hverandre og til Jesus Krist, noe som ble forsterket ved kjennskap til måltidet i Getsemane skjærtorsdag (du spiser ikke ved samme bord som din uvenn og drikker ikke med din uvenn). Det ble brakt store mengder øl til slike minnefester. Det var forventet at man ble beruset men oppførte seg høvelig. Hvis gjestene ikke ble fulle var det sett på som ulykke for verten og et tegn på at det hvilte en forbannelse over ham.  Man trodde onde makter hadde skadet ølet og forbannelsen inkluderte bryggeren og gjesten som Guds gaver ikke bet på. 
Ølet var sett på som Guds gave og beruselsen var guddommelig. Det gjorde det vanskelig for prestene som mot slutten av 1400-tallet fikk påbud om ikke å delta i gilder og bli drukne. Hvis presten forsøkte å holde seg edru, ble det oppfattet som om det hvilte en forbannelse over ham og da kunne han vel ikke være prest. Prestene godtok minneskålene til tross for forbudet og Petter Dass skrev om at den evige Gud skulle man skåle for. Å skåle for Gud ble det gjort på misjonsmøter frem til 1900-tallet. Og i tidlige drikkeviser finner vi kjente forfattere fra prestestanden; Biskop Johan Nordahl Brun (1745-1816) utbringer sine skåler i sangen ”For Norge kiæmpers fødeland”. Og sokneprest Jens Zetlitz (1761-1821) bidrar med sangen ”Mit fulde glas og sangens raske toner”. Det falt normalt at de geistlige skålte for piker, vin og sang den gangen.

Øl og Folketro

Var ikke ølet sterkt kunne det ha vært tusser og troll i brygghuset.

Det var knyttet ritualer til bryggingen av øl. Det var om å gjøre at ølet ble sterkt og godt, ellers ville det bringe skam på så vel gjester som brygger. I dag kjenner vi gjærens egenskaper og vet hva den trenger av gode forhold for å trives og omdanne maltsukkeret til alkohol.

I mangel av denne kunnskapen ble bryggingen underlagt ulike regler og ritualer tilknyttet gjæringsprosessen. Noen steder var det vanlig å sende alle ut av brygghuset / eldhuset så bryggeren ble igjen alene. Da kunne bryggeren kauke og skråle sine sanger og riter. Andre satt knivjern i kanten av bryggekaret, hang stål på utsiden av karet og/eller på utsiden av brygghus. Dette ble gjort for å holde ”småfolket” – tusser og troll, unna ølet.

Folketroen holdt seg lenge. Gode og onde makter er representert ved sterke naturelementer som hulder, troll, nøkk og draug, deretter ispedd Gud og Djevel. Fra 1700-tallet også ispedd gresk kunnskap og filosofi. Det å påkalle gode og onde makter ved ulike ritualer og symboler, var ganske naturlig i en verden hvor man visste langt mindre enn vi vet i dag, men forklaringsbehovet var like stort. 

Slik har blant annet velfareskålen overlevd frem nesten til moderne tid. Den hindret den avdøde i å bli gjenganger, sikret god mottagelse i det hinsidige og sikret trygg ferd til kirkegården (tilleggseffekt etter kristningen av Norge).

Når våren kom, feiret man fruktbarheten. Som offer til gudene grov bonden et hull i jorda la ned såkorn og helte øl over og velsignet det til gudenes ære. (Tor, Odin, Frøya)

Reformasjonen, skål og Luther

Det sies om Martin Luthers kone Katharina at hun ikke var spesielt vakker å se på, men hun var til gjengjeld byens beste ølbrygger.

Med reformasjonen ble gilder og minnedrikking/drikking til guds og helgeners ære, ble forbudt. ”Vår Herre” skulle ikke lenger blandes inn i skålingen og såkalte ølkirker som var bygget på Tingplassene, ble revet. Ølkirkene var kirker hvor det ble holdt messer 1 gang i året, i samband med Ting og gilder.

Men skikken med drikkelag døde ikke ut, den fikk bare et annet innhold.  Svært mange opprettholdt skikken om å drikke til minne om St.Olav, Maria, Jesus Krist, til tross for at det var forbudt ved lov. Helt opp til 1750-tallet finner vi beretninger om dette. St.Olav er ikke så ofte med lenger, det er derimot Gud.

Selv om drikkeskikkene endret seg, mistet ikke ølet sin betydning og posisjon i samfunnet. I stedet for å drikke til ære for kristendommens helgener, drakk man nå i Norge hverandres skål – og skåla, eller ølbollen, rakte du til den du ville ære med din skål. I Europa startet man den hyggelige skikken med å ønske hverandre god helse; Salud – Prosit – Na Zdrovje osv.

Martin Luther, skal ha satt svært stor pris på sin daglige øl, og som tidligere munk hadde han selvsagt øl som en naturlig del av sitt kosthold. Martin Luthers kone Katharina, var heller ingen hvem som helst. Det sies at hun ikke var spesielt vakker å se på, men hun var til gjengjeld byens beste ølbrygger. Og hennes dyktighet innen ølfaget kan ha sin naturlige forklaring i at hun hadde vært nonne.

For klostrene i Tyskland var ølbrygging en av de aller viktigste næringsveier og sørget for jevn inntekt til klosterdriften. Det er dem vi skal takke for de gode bryggetradisjonene vi bygger vår kunnskap og viten på i dag. Klosterbryggerier har fremdels en sterk posisjon i Tyskland.

1,-

Rettighetene til OL-ringene ble solgt for 1 kr

Vørterøl og OL ringene

Frydenlunds Bryggeri registrerte tidlig olympiaringene for sine produktgrupper.

På vørterølet hadde Frydenlund en etikett med to barn på, men ønsket å snu vørterøl trenden fra å være en barnedrikk til å bli en sportsdrikk. Så bryggeriet fikk tegnet en ny etikett for sitt vørterøl.

Frydenlund fikk bokseren Schliemann til å stå modell med sin kraftige arm og så plasserte man de fem olympiske ringene på etiketten. 

I 1938 fikk bryggeriets vørterøl ny etikett med de fem OL-ringene på. Den nye etiketten ble så mønsterbeskyttet i 1939. 

I 1952, da Norge skulle arrangere vinter-OL, fikk den Olympiske Komité beskjed av patentkontoret at det var Frydenlund som eide rettigheten til ringene.

Frydenlund var generøse og lot den Norske Olympiske Komité bruke ringene under OL.

I 1972 solgte Frydenlund rettighetene til OL-ringene til komiteen for 1 kr, og fikk samtidig beholde retten til å bruke ringene på vørterølet. I dag er det Ringnes Vørterøl som bærer OL-ringene.